Funny story (and it's true too!):

Ej sorterte gjennom nåkre kasse me gammelt skrot her om dagen. Dei hadde stått ute, og mykje kunne berre hivast. Men oppi alt ditte rotet fant ej (sjølvsagt) alle dei gamle prøvene min, og ikkje minst STILANE fra vgs. Dei fleste gikk rett i søpla. Koffor teke ein vare på slikt til å begynde med, eigentleg? Men, i eitt tilfelle klarte dei første linjene å holde på oppmreksomheten min. Rettere sagt, ej lese dei og brast ut i latter! Ok, so var den kanksje ikkje SO morsom i sin heilheit, og for all del, ej he nok skreve MANGE stila som var MYKJE bedre enn dinne. Men, no var d då altso akkurat dinne ej kom over. Og i rein nostalgi, og med mykje sjølvironi (som man sjølvsagt he tonnevis av) he ej beslutta mej for å poste den her i si heilheit. Neida, den ekje so veldig longe..og nei, der e ikkje gjort nåken endringa, what so ever!

Oppgaven var som følger: Skriv et kåseri om forelskelse og kjærlighet.

(At d skulle vere eitt kåseri burde vel egentli ha fått mej t å velge bort dinne oppgåva umiddelbart. Men, ej hadde vel mine grunna... Og ej sei d berre, takk gudane for at ej he forfina ironien/sarkasmen min med åra! )

Bakgrunnen e som følge: Norsk Sidemål 4 timers stil, 20.04.05

HYMNE TIL KJÆRLIGHETEN?

... Akk, det er en vidunderlig ting, kjærligheten. Eller, er den egentlig det? La meg se. Neppe! Ikke enig? Okay, bare tenk på dette: "Oppbruddets time". Er den så vidunderlig? Liker du å bli dumpet? Å få høre de små ordene du absolutt ikke vill høre? "Det er slutt." Mang en kvinne har funnet seg selv ensom og knust som følge av dem. Vonde ord, det er det de er, og de har vært grunnen til mang en felt tåre.
... Smerte, det er et stikkord her. Smerten ved å miste den du var glad i til fordel for blondinen med silikonpuppene, hun som bor rett ned i gaten. Hva annet kan knuse en stakkarslig selvtillit så inn til de grader som å bli dumpet til fordel for en som er yngre, penere, slankere, rikere, og nevnte jeg slankere? Tenk på alle de literne med is som har gått ned på høykant bare på grunn av et tåpelig mannfolk.
... Det finnes en smerte til ved kjærligheten, å aldri få den du vil ha. Du kjenner ham ikke så godt, og kanskje vet du ikke mer om ham enn akkurat hva han heter eller hvordan han ser ut. Likevel, du VET at dere er skapt for hverander. Hvordan? Hvem vet. Du bare vet det! * Problemet er bare at han ikke har insett det faktumet, enda, at det er ment å bli der to. Jo, s¨har vi jo dt lille problemet at han hele tiden flørter med besteveninnen din. Hva skjer med det?! Det er som du bare vil skrike ut: "Hallo! Jeg står rett her borte! Drit i henne! Kom bort hit!".
... O, du vidunderlige smerte, jeg hilser deg! Kom å knus mitt hjerte med dine kjærlige armer. Drukn meg i din tåreflom. Svøp meg inn i smertens sødme. Du fantastiske smerte, kom over meg!
... Vi har hørt den så mange ganger før, denne eldgamle klisjeen. Kvinne møter mann. Mann møter kvinne. De forelsker seg, gifter seg kanskje. De tror de skal være sammen for alltid. Inntil mannen begynner å jobbe foruroligende mye overtid, og kona feier over gartneren (Hva er det med disse utrolig sexy gartnerene?) gang på gang. Fremdeles kaster vi oss frivillig inn i denne tåpelige runddansen. Vi roper ut: "Se, her står jeg helt alene og sårbar! Kan noen være så snill å komme og knuse det lille håpet om kjærlighet jeg fremdeles har igjen?!".
... "Kjærlighet, kjent ord for alle mennesker." Kjærlighet? Nei, kall det heller kjærlig hat. Det er jo slik det egentlig er. Kom, elsk meg og siden hat meg for den jeg erm og forlat meg også derfor.
Hvorfor? Det er da spørsmålet mitt. Hvorfor kaste oss ut på dypt vann når vi vet vi ikke kan svømme? Jo, det må vel være fordi vi ønsker at noen, en eller annen, hvem som helst skal hoppe uti etter oss og lære oss å svømme. Det hele kan egentlig summeres opp i et meget kjent sitat: "It's better to have loved and lost, than never to have loved at all."
... O, elskede sødme, jeg hilser deg! Omfavn meg, ta meg inn i dine kjærlige armer. La meg få dykke ned i kjærlighetens sjø og føle det klare vannet mot min hud.
... Vi higer etter kjærligheten, uansett hvir mye smerte den volder oss. Jeg tror trangen til å bli elsket er et grunnleggende behov hos oss, og vi vil alltid lengte etter kjærligheten, på godt og vondt. Som Inger Hagerup har skrevet det:
"To tunger har mitt hjerte,
hør på det likevel.
Bli hos meg og gå fra meg,
og frels meg fra meg selv."
(Utdrag fra diktet "To tunger har mitt hjerte".)

Nei, so var dt vel ikkje kvalitetslitteratur akkurat. Og nei, so var kanskje ikkje karakteren (som forøvrig vart 5/4) den beste..men, ej syns no d var litt vittigt å lese igjen. Steik kor veslevoksen ein e i den alderen der... Å nei, ej påstår på ingen måte at ej he vokst ut av det... I'm just saying!*

* For dej som e interessert i vidare lesing om det gitte temaet, sjekk ut ditte innlegget på "My Sphere of Madness": Unexplainable knowledge

I koma, men ikkje død og begravd!

Kika innom bloggen min idag..
Ikkje spør mej koffor ej gjer d,
for ej veit jo at der ikkje står nåke nytt
(siden d e ej som skrive, likosm *duh*),
og at ingen gidde kommenter på dei gamle, dølle, innlegga mine..
Men ej gjer d uansett.
Av gammel vane, anteke ej..

Uansett, idag lot ej augene gli over linjene som står "om mej",
og ej sitera (i fare for at dokke ikkje klare flytte blikket 2 cm til høgre)
"Dei sei en skrive om d en kjenne til.
Og ka kjenne ej vel bedre enn mej sjøl?"

So datt d litt inni haude mitt at
vel, ej hekje skreve på ei stund..
Å dei gangane ej he skreve nåke so d he vært jall.
Og ikkje nåke stort om ka so skjer, kor d går osv.

Å resonnemange mitt vart då sjølvsagt
"enten kjenne ej ikkje mej sjøl so godt som ej trur,
eller so e ej berre so uinteressang at ej ikkje gidde å gjenfortelle mit patetiske lille liv.."
Kanskje ein kombinasjon.
Ej håpe no i alle fall d..
For å vere kun den eine eller den andre e ganske so trist, syns ej.

Mmm...so slik var d..
Men d fikk mej i alle fall til å sette mej ned for å skrive nåkren ord!

Siden sist (ej skreiv ein nogenlunde seriøs post), som da var i slutten av januar *gulp*
he d vel skjedd...mykje, på ein måte..
Men d gidde ej ikkje snakke om.
Å på ein anna måte, ganskje lite.
Og d e jo ikkje so veldig spennandes å skrive om...

Livet går jo som....normalt? Anteke ej jaffal.
D e jobb, jobb og jobb for alle penga..
Sosialt he kurven vert dalande.
Men...shit happens, og slik e no d...

Ej kjenne ej savna Århus dypt og inderlig!
D e digg med vår, men d blir enda bedre når d verte litt varmare ;)
Ej vurdera ta motorsykkel lappen...d e veeeeeeldi fristande...
Men so var d mej å d å få gjort ting da.
So, joda, vi fe no sjå koleis D gjenge :p

Og ellers...vel, dagane går...
Alt for fort, om ej skal vere heilt ærli.
Kor i alle dage vart mars av? Og april?!
Den mnd e jo snart over den mæ!

So jaudå.
Nei, no skal ej finne senga mi.
Og i morga...so må ej finne på nåke kreativt!
For d lovde ej Matt då ej snakka med na i sta..
Ej blir fortsatt like fasinert kvar gong en snakka med na.
Tenk å kunne sitte her longt oppi nord, å snakke med ha,
å sjå na ikkje minst, når han e heilt nede i Australia!
Fasinerandes, fasinerandes...
Og d var vel d.

Neste gang, so skal ej prøve å vere litt meir....
Ja, berre litt MEIR egentli.
Til da, på gjensyn!

I mangel av et ordentlig liv: My band

What would your own album look like if you were in a band? Follow the directions below and find out..

Here are the rules:

1. Go to Wikipedia. Hit “random”
or click http://en.wikipedia.org/wiki/Special:Random
The first random Wikipedia article you get is the name of your band.

2. Go to Quotations Page and select "random quotations"
or click http://www.quotationspage.com/random.php3
The last four or five words of the very last quote on the page is the title of your first album.

3. Go to Flickr and click on “explore the last seven days”
or click http://www.flickr.com/explore/interesting/7days
Third picture, no matter what it is, will be your album cover.

4. Use Photoshop or similar to put it all together.